TILBAKEFØRING AV BARN

 

Loven

§ 4-21. Oppheving av vedtak om omsorgsovertakelse.

Fylkesnemnda skal oppheve et vedtak om omsorgsovertakelse når det er overveiende sannsynlig at foreldrene kan gi barnet forsvarlig omsorg. Avgjørelsen skal likevel ikke oppheves dersom barnet har fått slik tilknytning til mennesker og miljø der det er, at det etter en samlet vurdering kan føre til alvorlige problemer for barnet om det blir flyttet. Før et vedtak om omsorgsovertakelse oppheves, skal barnets fosterforeldre gis rett til å uttale seg.

Partene kan ikke kreve at en sak om opphevelse av vedtak om omsorgsovertakelse skal behandles av fylkesnemnda dersom saken har vært behandlet av fylkesnemnda eller domstolene de siste tolv måneder. Er krav om opphevelse i forrige vedtak eller dom ikke tatt til følge under henvisning til § 4-21 første ledd annet punktum, kan ny behandling bare kreves der det dokumenteres at det har funnet sted vesentlige endringer i barnets situasjon

 

Når kan tilbakeføring kreves

Mange foreldre ønsker barna tilbakeført til seg etter at det har funnet sted omsorgsovertakelse. Det er i hovedsak fire momenter som må være på plass før man krever tilbakeføring:

  1. Etter loven kan sak om tilbakeføring først kreves tidligst når 12 måneder er gått siden fylkesnemndas vedtak eller tingretts dom foreligger.
  1. Foreldrene må kunne gi barnet forsvarlig omsorg.
  1. Barnet må ikke ha fått en slik tilknyttning til fosterhjemmet som medfører at det er fare for at barnet får alvorlige problermer ved å flytte tilbake til forelderen.
  1. Krav om at det har funnet sted vesentlige endringer i barnets situasjon.

 

Arbeidet med å kreve tilbakeføring vil og skal alltid bero på faktorer hvor barnets beste er hovedtemaet. Det oppstår altfor ofte at saker blir anlagt med krav om tilbakeføring fordi man kan, men ikke nødvendigvis fordi situasjonen har endret seg til det bedre all den tid barnet har vært plassert utenfor hjemmet.

 

Krav til bedring

I enkelte saker er det slik at foreldrenes situasjon har bedret seg betraktelig fra det tidspunktet når omsorgen ble mistet. Likevel er det slik at også andre hensyn vil spille inn i spørsmålet om barnet skal hjem til foreldrene eller ikke.

I de saker hvor det har vært spørsmål om psykiske helse, rusproblematikk eller vold vil det i hovedsak være mulig å tenke langsiktig og arbeide med de svakheter som fylkesnemnda eller domstolene har påpekt som avgjørende for at omsorgsskompetansen ikke er god nok.

Er det forhold omkring psykisk helse som var utslagsgivende bør det søkes psykologbistand for å kunne starte behandling slik at man får innhentet nok dokumentasjon for at ens egen psykiske helse er bedret.

Er det forhold omkring rusproblematikk er det viktig å kunne vise til  at man er rusfri. I slike situasjoner er det vanlig at det tas hyppige rustester alt fra 1 gang i uka til annenhver uke, over en lang periode for å dokumentere rusfrihet.

Er det voldsproblematikk vil vurderingen være omkring type vold og hvem som har utøvd volden. For det tilfellet at mor og far bor sammen og far har utøvd vold mot barnet, vil risikoen for at barnet på nytt skal utsettes for vold begrenses ved at foreldrene går fra hverandre. I slike saker vil den som har utøvd vold i de fleste tilfeller ha samværsretten i behold etter barneloven for det tilfellet at dette blir krevet rettslig.

Tilbakeføring skal legges til rette når forholdene tilsier det. Den generelle oppfatning i norsk rett er at det har stor egenverdi for barn å kunne vokse opp hos sine foreldre, selv om det er visse mangler i hjemmet. Det at omsorgssituasjonen har vært mangelfull i en fase av livet, innebærer ikke at man for all fremtid skal være diskvalifisert som foreldre.